Team Monkey Biz.

Halve Monkey Biz. er samlet på Vågå for team-building. Med varmfront og regnbyger, åpner døren seg for fine fjellturer og utforskning av bortgjemte hang-kanter som bringer assosiasjonen over til Hvittingfoss.

Turen gikk til Strondsæterhøi, beliggenhet over Vågåvann, sør-vest for Vågåmo sentrum. På vei opp til “toppen” fant vi ut at det fint hadde gått ann å fly en episklignende lav og artig sklitur med innlagt sklikonkurranse fra fjellet. Ja, 1-2 s/m vind fra sør-øst. Men vi hadde ikke vingene med. Hvor er du Fredrik?

Vi gikk over til nordstarten på fjellet. Fint alternativ om man skulle være alene i Vågå eller nesten sådan. Her kan man fly fra og legge seg i skei og håpe at man kommer fram til Rikssenteret. Kan være artig. Kan.

Her er vi. Arne Kristian og Tom. Boiesen og Salamonsen. To forskjellige familier, og to helt forskjellige utgangspunkt. Forden i bakgrunnen. Bilen går på gratis drivstoff “?”.

Arne Kristian viser hvordan det er fysisk bedre og ikke minst lettere å løpe i myr, lyng, tuer og kupert terreng når man er julbent. Like a monkey. Idé av Tom Sing.

Team Monkey Biz. sin utsending til Frya:

Etter mye “om og men” gikk turen retning Frya. Et smart valg da vinden var mye svakere der enn i Vågå. Ble litt oppgaveflyging i området, kombinert med bølgeflyging.

Det var en del vind i høyden, men ikke mer enn at man fint klarte å penetrere fremover.

Her ligger noen bilder fra dagen.

I en oppsprekkende himmel og værmelding som sa at jeg måtte holde meg inne de neste dagene, fikk jeg plutselig en bakteriebetent lyst til å gå meg en fjelltur. Så jeg gjorde.

Store Borras har alltid stått der som en rund bortgjemt majestet. Så jeg kjørte inn Tverrelvdalen og gikk opp lia. Spennende område som har rykte på seg for å slippe de mest underbare bobler en kan tenke seg. Her startet i gamledager de gamle hanggliderpilotene, for området skulle ikke være et like stort offer for solgangsbrisen som Detsika. Skjønn det den som kan. Igjen minoriteten. Fant “starten”. Min far har mange ganger fortalt meg om plassen og ledd. 20 meter rett over et skiferbrudd som danner en fin gryte.

Men Store Borras ligger bakenfor her. Kom tilslutt opp. Og jeg kunne nyte utsikten over Altafjorden i midnattssol. Håper jeg aldri mister denne friheten.

På vei ned igjen samlet jeg ved og mer never og la neveren til tørk i lomma. Så kom jeg et lite stykke under tregrensa og fant ly for vinden. Det var godt å varme bena ved bålet og matpakken smakte helt sinnsykt godt og te på termokoppen fra 2005 sesongen på Vågå.

Dette er idyll for meg.

Da har Monkey Biz sin utsending i Finnmark slått til, og ja det var på tide(mann).

Var meldt svak nord i går, 17 mai. Gratulerer. Så det skulle være naturlig å satse på Biggas på Sennaland. Her kommer historien, fordi den er så vakker:

Først Biggas. For de som kjenner Biggas vet at denne knappe par-hundremeters hangkanten er å stole på. Og dere vet også at det trekker svakt fra nord-øst på denne værmeldingen. Jeg snakker til en minoritet. Så Okseberget fem minutters kjøretur og start på nord til øst. Her trakk det fra nord, så jeg begynte den til vanlig hyggelige gåturen opp. Plutselig ikke vind, og påfølgende matrast og 360 graders syn på ting, vakkert. Tok av klærne. På vei ned igjen står det plutselig to lemmen foran meg og freser og løper på en øy av bart, frem og tilbake.

Lemmen Gunnar er ikke videre glad i å bli tatt bilde av og freser en lyd som synger om livet.

Tar bilder av Gunnar og filmer Gunnar og vi synger ilag. Så går jeg og setter hjulene på min lånte Sunny(artig navn) nedover mot Alta igjen. Været er flott og cummuluser joiner på himmelen, mens Rolf-Tore, fylkesrekordholder med 27 deilige xc kilometer, tekster meldinger som sier at jeg nok skulle vært på Peska. Peska er utgangspunkt for Geir Elde sin rekordtur med hangglider på 34 km engang på nittitallet(hvor undertegnede var plassert i hentebilen).

Har fortsatt et håp om at vinden er mer sørlig nede i lavlandet. Og det viser seg at den er nettopp det. Ender opp med å gå opp til alpinanlegget, hvorpå jeg har en deilig bris i nakken hele veien opp. På toppen vider det seg ut en formidabel utsikt over kjente områder.

Det er flybart, får klarert 2500 fot med tårnet og en mann som sier: “Skal du hoppe der!” Opptimismen kan luktes lang vei, og det er ikke håret under armene eller svetten i panna. Flyr ut og ned. Kan si, skulle skrudd på det der, men det hadde nok ikke gått opp.

Hva skal man lære av dette? Sånne dager, med nordavind og skrupotensiale er et problem her oppe. Skulle hatt en Vole vendt mot nord eller no. Denne distanseturen får vente…

Jeg og Fredrik avtalte for en tid tilbake at vi skulle feire 17. mai på Solbergåsen med litt god gammaldags distanseflyging. På vei ut av Oslogryta så det ikke lovende ut, med allerede kraftig cumulusbygging. Og på vei til Slemmestad ble vi nesten stoppet av et 17. maitog. Men vi kom oss til start på Solbergåsen i passe tid. I mellomtiden hadde cumulussen bedret seg og det hele så ganske lovende ut.
Med NØ hovedvindretning ble det tidlig klart at vi bare fikk et forsøk på å komme opp. Både jeg og Fredrik startet i en fin periode og fant fort hver vår boble. Jeg fløy litt ubeslutsomt og mistet bobla. Jeg fant ikke noe mer og ble ubarmgjertig flushet ned til landing. Fredrik kunne nå skimtes i passe god høyde mens han driftet utover flatlandet langs E134 i retning Kongsberg. Jobben som hentesjåfør kunne jeg ikke si noe på:) Jeg fikk telefon fra Fredrik. Han hadde landet på en strand i starten av Eikeren. Imponerende flyging!. Hadde driftet hele veien i en veldig svak boble. (XC 13km – Loggboka)

Du verden for en snodig dag. Med skybas på 600 meter over havet kunne vi nyte mye tid i skybas ved Eggekollen i dag. I tillegg løftet det over store områder: vi kunne fly innover mot Eiksetra, ut i dalen og noen kilometer mot Drammen uten å være redde for å måtte lande. Gøy!

Bildene viser Mikael i aksjon. Supert å få seg en tur på Egge igjen, det begynner å bli lenge siden sist!
Et lite aprops: du vet du er nordmann når du tar på deg ullundertøy, ullvangsokker, fjellsko, shorts og t-skjorte og synes det er deilig at sommeren endelig er her=)

Flere bilder fra dagen her: album – mikaelulstrup.com

Snakket nettopp med Tom. Han fløy i dag en tur fra Liagardane over Golsfjellet og nesten til Dokka. Turen er ennå ikke logget, men er på ca 70 km. Grattis Tom! Vi gleder oss til du skriver litt om turen.

Turen er nå logget: Loggboka

Tom kjemper nå helt i toppen av Fridistanseligaen sammen med Leif Inge Dokken som fløy sammen med Tom i dag, men som måtte lande litt før på 55km. (Loggboka)

Velkommen til Team Monkey Biz.

Her vil du i nær fremtid følge nettverket på sine flyturer rundt omkring i det langstrakte Norge. Vi vil være i utlandet også, for å dekke noen av de større konkurransene.

Vi har som mål å alltid ha et medlem blant de beste i de konkurransene/ligaene vi deltar i, samt være den første til å fly helspreke turer. Med dette menes det alt fra kryssing av Jotunheimen til 6 timer på hang på Egge.

Foreløpig består nettverket av: Tom “Sing” Salamonsen, Mikael Ulstrup, Fredrik Jensen og Arne Kristian Boiesen.

Pilotene dekker alle mulig flyinteresser, noe som skal få plass på siden. Følg med i spenning utover i sesongen. Her vil mye rart og stilig få plass!